News

Staunch in KlasseKampen, Oslo

By 5th May 2018 No Comments

In this article, Oslo daily newspaper’s Books editors read the top 20 Norwegian thrillers and found none would fulfil Staunch Book Prize criteria!  Somewhat alarmed, they also analysed the different ways in which female characters were murdered…

 

108 OFRE: Klassekampen har telt seg gjennom 108 lik i vårens krimbøker. Jo Nesbø står alene for halvparten av dødsfallene. Illustrasjon: Anders Kvammen

Av Astrid Hygen Meyer (tekst) og Anders N. Kvammen (illustrasjon)

Den britiske Staunch-prisen går til krim som ikke skildrer vold mot kvinner. Ingen av vårens bøker består testen:

Drap til lyst

 

FAKTA

Vold i norsk krim:

  • Klassekampen har gått gjennom vårens norske krimbøker. Vi har kartlagt draps- og voldsmetoder, ofre, gjerningspersoner og forfatterens bruk av voldsskildringer.
  • Bøkene vi har lest er «Lucifers fall» av Jan Boris Stene (Vigmostad & Bjørke), «Alle kan drepe» av Jørgen Brekke (Juritzen), «Macbeth» av Jo Nesbø (Aschehoug), «Spenn» av Christian René Wold (Aschehoug), «Skjulte djevler» av Eirik Jensen og Thomas Winje Øijord (Kagge), «Rød desember» av Frits de Bourg (Vigmostad & Bjørke), «Graven» av Monika Yndestad (Cappelen Damm), «Den siste bankboksen» av Ulrik Høisæther (Gyldendal), «Døds­timen» av Jaran Damman (Cappelen Damm), «Forsvinningen» av Frode Granhus (Vigmostad & Bjørke) og «Møt meg i paradis» av Heine Bakkeid (Aschehoug).

UNDERSAK

Krimvårens drapsstatistikk

Totalt 108 drap fordeler seg på følgende metoder.

Øks: 2

Skyte­våpen: 67

Kniv og stikkvåpen:6

Selvmord: 6

Påkjørsel: 6

Gift: 5

Granat: 3

Ukjent: 3

Sabel: 1

Syl gjennom hjernen: 1

Drukning: 1

Kastet utefor fjell: 1

Colaflaske i vagina: 1

Brent levende: 1

Biljardkø: 1

Kokt i hjel: 1

Vanntortur: 1

Tvangsfôret i hjel: 1

Tom Egeland

Klassekampens redaksjon har lest seg gjennom vårens norske krimbøker og talt opp 108 lik. Én av dem ble kokt levende. Vær så god, her er draps­statistikken for krimvåren så langt.

BØKER

Den som er kjent i landets hovedstad, vil vite hvilken benk vi snakker om når vi peker ut Utsikten i Ekebergåsen, en fredelig og åpen liten slette der det fremdeles står en gammel, nedlagt kiosk.

Der sitter et norsk gjengmedlem, død som en sild. Huden hans er grå, overkroppen og beina er perforert med kule­hull. Og – gjør deg klar for svært uappetittlige detaljer, for det er ikke til å unngå at du vil få servert flere av dem i denne artikkelen – underkjeven er skutt i stykker og henger og slenger «som en makaber halloweenmaske under nesa».

I møte med dette synet virker han nokså uberørt, den overarbeidete politietterforskeren som har møtt opp på sletta en tidlig morgen for å ta liket i øyesyn, og som er helten i kriminalromanen scenen er hentet fra.

«Dette begynner å bli et velkjent syn», tenker han for seg selv, før han setter seg i bilen sammen med makkeren sin for å rekke morgenmøtet på politistasjonen.

KRUTTLUKT OVER KRIMMEN

Den siste uka har Klassekampens kulturredaksjon pløyd gjennom alle de tolv norske krimromanene som så langt er utkommet på de større forlagene. Og etter å ha gjort opp regnskap, viser det seg at den lett avstumpede etterforskeren vi møter i Ekebergåsen, ikke er aleine om sin konklusjon – lik som er drept med skytevåpen er et alminnelig syn for flere av heltene vi møter i vårens krimromaner. Av de 108 litterære likene krimforfatterne har etterlatt seg, er 67 skutt.

Én som bidrar tungt til statistikken er Jo Nesbøs «Macbeth» – 49 prosent av likene som er tatt av dage med skytevåpen, dukker opp her. Nesbø har også det klart høyeste antallet falne. Rundt 40 prosent av den totale dødsstatistikken kan spores til Nesbøs roman.

– Jeg skal si det går unna hos Nesbø, sier litteraturprofessor Erik Bjerk Hagen, som nylig leverte en nokså lunken anmeldelse av «Macbeth» i Aftenposten.

– Det er mange mord?

– Ja, men det er det i William Shake­speares «Macbeth» også. Her er det tross alt han som har gjort grovarbeidet. Likevel vil jeg si at man ikke trenger spesielt mange mord for å lage en god kriminalroman. Det som gjør en roman god, handler mer om hvor levende skildringene er, forholdene mellom personene og fortellerstemmen. Når alt dette sitter, spiller det egentlig ikke så stor rolle om du får servert ett, to eller flere drap, sier Hagen.

– Det sier du, som tross alt er litteraturprofessor. Tror du ikke mange lesere vil se annerledes på det?

– Ikke nødvendigvis. Jeg så nettopp «Broen» på tv, der alt det som er bra, ble ødelagt av de unødvendig bestialske drapene. Til slutt sitter du igjen med en tomhetsfølelse som fullstendig overskygger seriens kvaliteter. Jeg vil tro flere enn meg kjenner seg igjen i det.

VANNTORTUR, SYL, KOKING

For å ta en tur innom virkeligheten: Norsk drapsstatistikk fra Kripos viser at det ble registrert 25 drapssaker i fjor, med 25 ofre og 29 gjerningspersoner. Bare én person ble drept med skytevåpen i fjor, mot tre og fire årene før.

Den samme statistikken viser at kniv og stikkvåpen har holdt seg stabilt som den vanligste drapsmetoden, i fjor med 60 prosent av sakene, med stump vold på andre plass.

I Klassekampens krimlitterære statistikk ligger andelen knivdrap på bare 5,5 prosent. Skal vi legge drapsstatistikken fra Kripos til grunn, er det snarere kategorien «annet» – der det i fjor ble registrert to drap, og null året før – som tar andreplassen i vårens krim. Her er registeret fantasifullt.

En ung jente kastes utfor et fjell. En regnskapsfører og frimurer kokes i hjel, en annen frimurer fastreimes i et fryserom og drepes ved vanntortur. En enke og bankfunksjonær blir drept av en syl som presses opp i øvre del av nakken og borer seg videre inn til hjernen. En kriminell får en knekt biljardkø gjennom brystet. Ett av ofrene skytes i låret og overtales deretter til å kjøre ut i vannet for å drukne, en metode som er ment å skulle maskere som selvmord.

Tilfører de spektakulære drapseffektene litteraturen noe?

Tom Egeland, krimforfatter og president i Rivertonklubben, drar på det.

– Dere slår jo inn litt åpne dører nå. Å påvise at kriminallitteraturen inneholder grusomme drap og forbrytelser, er som å avsløre at det er romskip i science fiction-litteraturen og at det kysses i romantisk litteratur, sier han.

– Spørsmålet om hvor grafiske voldsskildringer behøver å være, er likevel en interessant diskusjon. Det er blitt diskutert i Rivertonklubben og internt blant krimforfatterne i noen år nå. Mitt inntrykk er at den mest voldelige perioden er tilbakelagt og at et flertall av krimforfatterne i dag mener at det underfortalte kan være vel så dramatisk som det detaljerte.

– Men i vår gjennomgang finner vi en god del bestialske drap og makabre skildringer?

– Ja, og da bør vi vel også huske at krimsjangeren per definisjon handler om drap og forbrytelser. Hvis ikke hadde det ikke vært krim, sier Egeland.

Egeland minner likevel om at det finnes gode og dårlige krimforfattere, som i alle litterære sjangere.

– For øvrig kjenner jeg nesten samtlige av landets 150 krimforfattere, og en snillere gjeng forfattere skal du lete lenge etter. Lyrikerne er mye skumlere enn vi krimforfattere er. Jeg vil heller overnatte på en mørk borg med 100 krimforfattere enn i et hus med ti lyrikere, sier Egeland.

Vi ringer krimforfatter og litteraturviter Jørgen Brekke, som, etter tips fra Egeland, er en som gjerne forsvarer bruken av grafisk vold.

Siden Brekke selv har gitt ut krim denne våren, er han også representert i Klassekampens statistikk. I «Alle kan drepe» blir et av ofrene, en litteraturprofessor, skutt for så å få skåret ut øynene.

– Men jeg har i grunnen gått litt i motsatt retning. De to siste bøkene mine er ikke spesielt grafiske, sier Brekke.

– Det ene spørsmålet er selvsagt hvor fantasifullt selve drapet er. Det andre handler om hvor tett du som forteller går inn på drapene. Går du inn i ofrenes hode, for eksempel? Det blir ofte ubehagelig å lese, fordi det blir så nært.

Det er med andre ord ikke drapets bestialitet i seg som styrer hvor ubehagelige skildringene blir for leseren, påpeker Brekke.

– Det er like grusomt å dø ved giftmord som hvis du blir halshogd eller flådd. Ved giftmord ødelegges organene sakte, og det er forferdelig smertefullt. Spørsmålet er hva du skildrer, hva leseren får innblikk i.

De voldelige innslagene i krimmen må fortolkes, snarere enn å fordømmes, mener Brekke.

UNG PIKE FORSVUNNET

En som likevel ser et behov for en porsjon fordømmelse, er den britiske manusforfatteren Bridget Lawless, som har gravd i egen lommebok og opprettet den alternative krimprisen The Staunch prize. For å bli vurdert, må du ha skrevet en kriminalroman der ingen kvinne blir drept, voldtatt, forfulgt eller banket opp. Her er det ingen av de norske bøkene som når opp.

«Selv i døden var det lett å se at hun hadde vært vakker», står det å lese om en ung, drept kvinne i en av krim­romanene Klassekampen har lest.

Fra den mannlige krimjournalisten og heltens synsvinkel beskrives det kvinnelige liket utførlig: lange øyevipper, regelmessige og pene trekk. Øynene hennes «kommer jeg aldri til å glemme».

Og her er vi altså ved et velkjent og forslitt motiv i krimsjangeren. I vår opptelling kommer vi ikke utenom en diskusjon om kjønnsaspekter i statistikken. I utvalget, der for øvrig bare én av bøkene har kvinnelig helt, blir kvinnene utsatt for vold og tortur mer enn de blir drept.

Diskusjonen om vold mot kvinner i krimlitteraturen har pågått i noen år. I 2012 utkom blant annet en svensk antologi som undersøkte seksualisert vold mot kvinner i kriminallitteraturen, og konkluderte med at det gikk inflasjon i beskrivelsene av detaljert seksualisert vold.

PRIS OPPRETTET ETTER METOO

I Klassekampens gjennomgang finner vi interessant nok at andelen kvinnelige døds­ofre er vesentlig lavere enn i Kripos’ reelle drapsstatistikk. 22 prosent av krimofrene er kvinner, mens den reelle andelen i fjor var 48 prosent.

Likevel forekommer det vold mot kvinner, voldtekter og seksualisert vold og tortur i stor stil i samtlige titler i den gjennomgåtte litteraturen.

Bridget Lawless virker ikke forbauset da vi ringer henne og forteller at ingen av de tolv norske bøkene vi har lest, kvalifiserer til prisen.

– Nei, nettopp. Det er interessant når du begynner å lese med dette for øyet, ikke sant? sier Lawless.

– Du virker ikke spesielt overrasket.

– Nei, det kan jeg ikke si at jeg er. Og det er vel nettopp av den grunn at det er så mange som har sluttet helt med å lese krim. Etter at jeg opprettet prisen, er jeg blitt kontaktet av utrolig mange som forteller om hvor lei de er av slike skildringer.

Lawless forteller at tanken om prisen meldte seg da de første metoo-sakene begynte å rulle i fjor høst. Mens den ene saken etter den andre ble avdekket, framsto fråtsingen i seksuell vold og voldtekter i krimlitteratur og på film og tv som en grell kontrast.

Som manusforfatter har hun selv heller ikke gått fri fra sin egen kritikk. Lawless forteller at hun for tida omskriver flere tidligere manus, som «går i alle feller» når det gjelder behandlingen av kvinnelige ofre.

– Men kvinner blir drept og voldtatt i virkeligheten. Hvorfor skal vi ikke lese om det i kriminallitteraturen?

– Det kan vi selvsagt, men det er bare det at det er så uforholdsmessig mye av det. Voldtatt, vakker kvinne – det er blitt et ganske forslitt bilde i kriminallitteraturen. Dessuten mener jeg vi skal huske at lesere med egne voldserfaringer kan bli trigget på usunne måter av å bli utsatt for den type lesning.

Påfallende ofte blir volden mot kvinner i krimlitteraturen brukt for å straffe menn, påpeker Lawless. Det finner vi også flere eksempler på i vårens krimlitteratur. I én bok blir for eksempel kona til en mann i en rivaliserende gjeng voldtatt av fire menn mens barna ser på. Voldtekten brukes da som straff av mannen, ikke kvinnen.

– Det er et tankekors at krimmen er full av denne typen straffehandlinger, mens dette er så å si fraværende som motiv for voldtekt i vestlig kultur, sier Lawless.

GÅ EN SKITUR I STEDET

Det mest bestialske drapet finner vi kanskje i Christian René Wolds roman «Spenn», der en prostituert kvinne blir bundet fast med teltplugger i et skogholt, for så å bli drept med en colaflaske i vagina, som hamres inn slik at glasset knuser. Det ufattelig grove drapet er utførlig beskrevet, i en bok som rommer flere andre eksempler på seksuell tortur.

Ragnhild Bjørnebekk, som er voldsforsker ved Politihøgskolen, blir stille i telefonen da vi beskriver drapet.

– Det er litt uforståelig for meg. Jeg vil tro mye av dette kommer av påvirkning fra visuelle medier. I film og tv, som er de mediene jeg særlig har forsket på, har vi også sett en utvikling i retning av mye sterkere detaljering. Jeg må si jeg ikke forstår det, dvelingen ved partering og bestialsk vold. Selv om jeg jobber med det, og nettopp forsøker å forklare og forstå, så forstår jeg det ikke.

– Du har forsket på hva vold på film og tv gjør med oss som seere. Men kan du si noe om hva så bestialske voldsdetaljer gjør med oss som lesere?

– Litteraturen skiller seg nok litt ut. I min forskning har jeg konsentrert meg om kriminelle som bruker vold i film til å bli kompetente i egen vold ute på gata. Disse menneskene ser på vold sammen, trener og snakker om det, skanner inn scener og ser dem på nytt. Jeg har ikke vært borte i noe liknende i litteraturen.

– Kan det være at vi får utløp for noe i våre trygge liv ved å eksponeres for vold?

– Du tenker på katarsishypotesen? Det var en studie i 1971 som konkluderte med at vold hadde en slik effekt. Men den studien var sponset av filmindustrien. Seinere har ingen greid å dokumentere det samme. Nei, vold fungerer ikke slik.

Bjørnebekk har lest flere oppsummeringer av forskningen som er gjort på vold. Hun sier hovedkonklusjonen snarere er at det er tilstanden man er i når man eksponeres, som er avgjørende.

– Man er aller mest påvirkelig hvis man selv befinner seg i en situa­sjon der man har lyst til å hevne, eller hvis man er sint, stresset og så videre. Det du ellers har med deg av empati og etisk refleksjon, er også helt avgjørende.

– Mange tar med seg krim på hytta i påska. Mener du de bør la være?

– Vel, hvis du har vært stresset i det siste, vil jeg heller anbefale at du leser noe rolig. Eller aller helst at du beveger deg fysisk og gjør ting som utløser endorfiner. Gå en skitur eller bak et brød. Det er rett og slett bevist at det fungerer bedre for oss.

astrid.hygen.meyer@klassekampen.no

«Jeg vil heller overnatte på en mørk borg med 100 krimforfattere enn i et hus med ti lyrikere»

Tom Egeland

Top of Form